For the first time of my life

For første gang i mitt liv opplevde jeg noe jeg aldri trodde kom til å skje!

For første gang i hele mitt liv fikk jeg et tilbakeblikk fra jeg var liten baby. Jeg er adoptert og vet ingenting om min bakgrunn bortsett fra hvlket land og by jeg kommer fra. Jeg har aldri tenkt særlig mye over hva min bakgrunn er. Hvem som kunne vært familien min der jeg ble født. Jeg har alltid hatt venner som jeg selv har følt akseptert meg og behandlet meg som norsk. Så det er en stor grunn til at jeg føler meg helt norsk. Men nå som man har kommet litt lenger ut i livet, møter man stadig nye menneseker som ikke vet hva min bakgrunn er og som selvfølgelig er forståelig. Det har aldri gjort meg at noen spør meg hvor jeg kommer fra eller lurer på om jeg husker ditt og datt fra jeg var 1-9 måender. Det vil jeg tro at det ikke er så mange som gjør når de er så små uansett.

Men poenget mitt er at jeg fikk et lite sammenbrudd i går kveld da jeg skulle legge sønnen min som er to år. Jeg vet ikke hva som skjedde, men da jeg lå å holdt rundt han fordi han ikke fikk sove, begynte jeg å tenke på hvorfor vil han ha meg sammen med han. Jeg skjønte ikke helt at det går an å være så glad i noen. Jeg elsker han over alt på jord. Det vet jeg kjempegodt at jeg gjør, så det orker jeg ikke bevise for dere. Han vet, jeg vet det. Det må være nok. Men at han skal være så glad i meg også, det er en så utrolig sårbar og god følelse som mamma å ha. Jeg har en kjempe god mamma nå selv. Jeg har ingenting vondt å si om henne. Men tankene om en biologisk mor som har født akkurat meg kom frem da. At jeg ble født, begynte å gråte som alle babyer vanligvis gjør når de blir født. Og så bort på den biologiske mammaen min uten å få noe tilbake. Kun et blikk av min biologiske mor, før jeg ble tatt vekk. Ingen bryst å komme på, ingen melk, ingen hjerteslag fra min biologiske mor lengre, ingen trygghet. Bare tomrom! Jeg følte meg forlatt og ensom. Dette var det tilbakeblikket jeg fikk. Hvorfor ville du ikke ha meg? Hva er galt med meg. Du har hatt meg i magen din så lenge. Hvorfor? Hvorfor måtte jeg på barnehjem? Det var trist der, jeg hadde en seng med et filt jeg lå på. Det eneste jeg underholdte meg med var to armbånd jeg hadde fått, så jeg kunne klinge mot hverandre så de lagde lyd. Når jeg skulle få mat, drakk jeg opp alt jeg fikk med en gang og tviholdte på flaska mi. Trodde aldri jeg skulle få noe igjen. Det har jeg med meg den dag idag. Jeg tar alltid for mye, eller skal ha to ting av alt. Fordi jeg tror jeg ikke kommer til å få det igjen eller at det skal bli nok om jeg ikke gjør det slik. Hvor er du? Hvorfor får ikke jeg ligge mot et bryst å kjenne varmen din? Hvorfor må jeg få mat i en flaske? Det tilbakeblikket gir meg tårer i øynene bare jeg tenker på det.

Det er ikke at jeg ikke forstår det. Det var bare akkurat det som kom til meg der og da. Det var så utrolig sårt punkt jeg aldri har kjent på før. Alt dette kom da jeg lå og så på gutten min som sovnet så godt da jeg lå å strøk han over øyenbrynene sakte til han sovnet. Det har alltid min mamma gjort på meg da jeg var liten. Jeg sovna som en sten hver gang. En trygghet om at noen vokter over deg. 

Jeg var så heldig å få komme til ett av de beste landene i verden, nemmelig Norge. Jeg fikk noen foreldre som jeg vet ville ha meg. Det måtte de ha villet, siden de valgte å adoptere. Jeg vet hvor lenge de da har hatt lyst på barn. Og da komme til en familie fylt med kjærlighet var veldig rart. Jeg var ett år da jeg kom til Norge. Jeg ble hentet i Oslo av Mamma og Pappa og onkelen min som filmet alt. Jeg så rart på disse underlige skapningene. Hvorfor bærer de så mye på meg og gynger meg frem og tilbake som om jeg skulle vært en dukke? Hva er det som skjer?! Jeg har ikke noe inni meg dere kan ta. Jeg har aldri følt på den følelsen før at noen ville holde meg for at de hadde ønske om det. Bare blitt holdt for at de måtte ta opp ungene av og til og passe på at de fikk litt kjærlighet. Men disse to menneskene tok kaka! De bar meg overalt, de kunne ikke legge meg ned nesten. Disse menneskene jeg snakker om nå er da Mammaen og Pappaen min. Jeg ble fort vant med å få mye kjærlighet og ble veldig bortskjemt sånn sett. Jeg gikk fra og være one in a trillion til noen eneste. Jeg er evig takknemmelig for det jeg har i dag, selv om det kanskje ikke ser sånn ut hele tiden. Ingen kan si at jeg ikke var ønsket! For dette er ett valg noen har tatt sammen. Det er en lang prosess som skal gjennomgås før du får eller blir tildelt det du har ønsket deg mest i verden, nemmelig et barn. Det å kalle seg foreldre. Jeg er selv mor i dag og ingen følelse er bedre enn følelsen av å være mamma. Morskjærlighet er ett av mine største ord. Det betyr så utrolig mye for meg, og kan tolkes på mange måter. Dette var litt av min historie.